Til minne om kommandør Johan Henrik Lilleheim

Innledning: Hyggelige samtaler med Gunnar Christoffersen, Einar Ebbesen og Anders Lilleheim, der det meste dreide seg om Johan, er grunnen av at jeg holder denne minnetalen.

Kjære familie og venner!

Da Sjømilitære Samfund, Oslo fikk den triste nyheten om Johans død, ble det straks sendt ut en melding fra Erik Brauner, formannen i Oslo-avdelingen av Sjømilitære Samfund, med følgende ordlyd:

«Vår venn kommandør Johan Henrik Lilleheim – æresmedlem i Sjømilitære Samfund – var en eminent visesanger, visedikter og inspirator. Men han var først og fremst en fremragende sjøoffiser.»

For alle oss som har tjenestegjort i Sjøforsvaret, summerer disse ordene opp Johans liv og levnet, men la meg utfylle med litt mer.

Jeg tjenestegjorde sammen med Johan i 1. fregattdivisjon gjennom en periode i 1960-årene. Det var sang, glede og alvor i skjønn forening! Generalsekretæren i Sjømilitære Samfund fortalte meg i forrige uke at Johans sangbok «Nord (og litt sør) for Hjelteskjæret lykt» er utsolgt fra forlaget! Det var faktisk noen som ble skrekkelig fornærmet når de dukket opp i Johans viser. Johan hadde imidlertid alltid faktagrunnlaget i orden.

Gjennom krigsårene fra 1939 til 1945 og under den kalde krigen utgjorde de sjøkrigsskoleutdannede løytnantene i Marinen en viktig medlemsgruppe i Sjømilitære Samfund. Gruppen het «Løytnantsklubben». «Løytnantsklubben» var hard i klypa og slo hardt fra seg. Ingen forsøkte å kneble den. Det kom naturligvis delvis av at både Sjømilitære Samfund og Marinens ledelse var enige i de fleste utspill fra Løytnantsklubben, selv om de ikke kunne komme med slike utspill selv. Ingen av utspillene fikk karrieremessige konsekvenser for løytnantene. Symbiosen mellom Marinens ledelse, Sjømilitære Samfund og Løytnantsklubben var sterk og det var riktig høyt under taket! Som tidligere formann i «Løytnantsklubben» og viseformann i Sjømilitære Samfund vet jeg hva jeg snakker om.

Under krigen, da Marinen og resten av utefronten og våre allierte var i full krig mot Tyskland, skrev alle medlemmene i «Løytnantklubben» et brev til den norske regjeringen i London der de utrykte sin misnøye med regjeringens handlemåter før 9. april 1940 og forlangte forsvarsministerens avgang. Det kunne blitt krigsrett, men heldigvis grep marineoffiseren HM Kong Haakon inn og fikk roet ned situasjonen. De fleste løytnantene gjorde full karriere, og etter krigen ble flere av dem admiraler.

I 1977 – 78 gjennomførte systemgruppen ved Forsvarets forvarsinstiutt (FFI) en forsvarsanalyse som skulle danne grunnlaget for fremtidig forsvarsstruktur. Johan og jeg representerte Marinen i prosjektet. Det er et faktum at mange viktige spådommer som i for stor grad er basert på matematisk modullering blir feil. Dette gjelder særlig spådommer om økonomi, klima og forsvar. På disse fagområdene må det nemlig formuleres forutsetninger basert på en nesten uendelig mengde usikre faktorer. Det blir for mye gjetting! Johan og jeg mente at sluttkonklusjonene i forsvarsanalysen var basert på for mange usikre forutsetninger, og vi nektet å signere. Presset ble stort, men vi holdt tungen rett i munnen og begrunnet vårt standpunkt skriftlig. Forsvarsanalysen ble levert uten våre signaturer. Igjen føler jeg meg sikker på at Løytnantsklubben, Sjømilitære Samfund og Marinens ledelse sympatiserte med oss. Takhøyden var som under krigen.

Johan tjenestegjorde i MTB-våpenet og var skipssjef om bord i fregattene KNM «Narvik» og KNM «Stavanger».

Den neste gangen våre veier krysset, var da jeg kom til USA med KNM «Oslo» i 1980 og Johan var marine – og luftaché ved ambassaden i Washington. Der vanket det travle dager og store opplevelser. En av de hyggeligste stod HM Kong Olav for. Han var nemlig samtidig på besøk i USA, og valgte å holde sin avskjedslunsj for sitt amerikanske verstsskap i offisersmessen om bord i KNM «Oslo».

Kommandør Johan Henrik Lilleheim var sjef for Rogaland Sjøforsvarsavsnitt i 7 år. Han ble pensjonist i 1993, og ble så rektor ved Stavanger Maritime Videregående Skole. Han var også leder for Kystpartiet i Rogaland og nestleder sentralt. Hans innsats for bevaring av M/K «Andholmen» er legendarisk. Han har skrevet boken «Norske torpedobåter gjennom 125 år», og sammen med tidligere offiserskolleger skrev han boken «Fregatter i storm og stille». Dette kun for å nevne noe av bredden i hans mange engasjementer.

Jeg synes denne anledningen er passende til å uttrykke et ønske om at takhøyden aldri må reduseres i Marinen.

Helt til slutt: På vegne av alle marineveteranene fra den kalde krigen lyser jeg fred over kommandør Johan Henrik Lilleheims minne.